Sesongavslutning

                               -the 100-

De siste månedene har jeg og Fredrik vært med på ei enorm reise. Ei reise som strekker seg over nærmere 200 år og med flere verdens underganger. I kveld var det duket for sesongavslutning.

Det hele startet veldig dårlig da jeg plutselig ikke kom meg inn på Netflix-kontoen min. Ingen ting stemte med mine opplysninger. Det var som om jeg aldri hadde hadt noen konto der. De siste årene har jeg gjevnlig fått mailer om at noen har forsøkt å logge seg inn på kontoene mine, både på mail og sosiale medier kontoer. Men nå hadde noen altså klart det. Jeg ringte Netflix sin kundeservice og fikk veldig god service. Fikk vite at det har vært aktivitet på kontoen, altså at det ikke bare var en datamaskin som har hacket seg inn, hvilket land det var fra og hva jeg måtte gjøre for å hindre i at det skal skje igjen. Men viktigst av alt; han fikk kontoen min opp å gå på minuttet og vi fikk se det vi skulle se. Nemlig, sesongavslutningen som vi har sett frem til hele dagen.

 Jeg er egentlig ikke fan av filmer og serier i sciencefiction kategori, men denne likte jeg. Jeg er flau som ikke har klart å sett ferdig Avatar enda. Eller «enda» blir litt feil å si for etter å ha sovnet av på fem forsøk så gir jeg meg der. 

Hyttero

Hei i lørdagskvelden. Håper du har en fin helg eller tilogmed har tatt langfredag i forbindelse med helligdag på torsdag. Jeg har hadt det veldig fint, men også litt travelt. Jeg og lille E kjørte til hytta på onsdagen, hun ble igjen der med mamma og pappa, mens jeg kjørte tilbake på torsdagskveld for å jobbe i frisørsalongen på fredag og i dag. I dag har jeg pyntet brud med følge. Dem ble så fine.

Og nå sitter jeg på hytta igjen. Litt mye kjøring, men ellers ingen ting å klage på. Det var så godt å se lille E igjen. Jeg rakk akkurat frem før leggetid. Vi har hadt barnevakt til henne tidligere, men da har jeg ikke vært mere enn fem-ti minutter unna henne. Å tenke på at jeg nå var tre timer unna var litt uvant.

Middagen er i magen og det er fyr i peisen. -på fjellet snør det! Nå skal jeg senke skuldrene å finne hytteroen.

En hyllest

En hyllest til oss selv og kjærligheten. Rundt disse tider for 7 år siden kom det en veldig fantastisk person i leiligheten min på vors. Et vors jeg husker at jeg egentlig ikke ville ha hjemme hos meg, men som jeg ble overtalt til å ha. Jeg husker jeg demonstrerte med å ha på med en rosa onepiece og med å ikke ha ordnet meg overhodet. Jeg satt på gulvet å spiste gårsdagens Mousakarester rett fra den ildfaste skålen, mens gjestene satt i sofaen ordnet å fin og klar for festligheter. Snakk om barnslig oppførsel. Fredrik satt i den minste sofaen min alene med Savanna på fanget å laget plass til meg ved siden av.

Heldigvis deler vi sofa i dag også, syv år etter og med en haug av gjennomførte prosjekter sammen. Kjøp og salg av rekkehus, utleie av leiligheter, kjøp av tomt og nybygd bolig, kjøp og salg av biler, mange fantastiske turer innenlands og utenlands og det mest fantastiske av alt; at vi har en datter på snart to år som fyller hverdagen vår med så mye glede, kjærlighet og bekymringer som jeg ikke trodde var mulig.

Det måtte ha vært noe spesielt med stjernehimmelen den kvelden vi møttes. Jeg har fått printet den ut, slik den så ut for nettopp syv år siden med koordinater fra leiligheten min, å rammet den inn. Dette bildet står på soverommet vårt. Og jeg syns det er et skikkelig fint bilde. Det sier så mye❤️

Disney-tema

I barnehagen denne perioden har de Disney som tema. Jeg liker å følge opp disse temaene på hjemmebane. Det er så gøy å se hvor mye hun lærer i barnehagen.

Så hils på disse to. Jeg tenker at istedenfor å velte legokassen og hun har hundre legoklosser å velge mellom så vil jeg ha fokus på disse to figurene, gjerne kun én og én, som består av syv klosser og å lære henne å sette sammen den.

Jeg kunne også satt henne foran en Disney film på tv-en, for å introdusere henne for Disney, men vi ønsker å bruke tv-en som underholdning og læring så lite som mulig. Og det heldigvis (uheldigvis, neida) bryr hun seg svært lite om tv-en. Selv om jeg mange ganger kunne ønsket at jeg kunne brukt tv-en som «barnevakt» slik at jeg hadde fått mekket sammen middagen litt raskere. Men med nyskjerrige E på hofta eller på en krakk ved siden av som jeg er redd hun skal tråkke utfor på tar ting litt lengre tid. Litt for lang tid noen ganger. Tiden på ettermiddagene går jo så fort. Vi må liksom skyndte oss å spise middag slik at hun rekker å blir sulten igjen til kvelds.

Jeg hadde veldig lyst å få til å lage minnie i form av pannekake også. Men med en sunn pannekakerøre med mye havregryn var ikke det så lett, og heller ikke når det var dette bildet jeg hadde i hodet🙈

-noen ganger er det enkle ofte det beste. Pannekakene ble runde og så laget jeg noen i miniversjon til Minnie og Mikke (altså lekeklossene) og der satt vi alle til bords i dag. Det var stas å spise middag med de. (lekeklossene ligger til vask nå for å si det slik 😅) -og gjett om det skal bli skikkelig stas å dra til Disney World om noen år å få hilst på de «virkelige» Minnie og Micke. Jeg gleder meg allerede. 

Apropos Amerika og Disney World; jeg fant disse gryteklutene på hytta som vi kjøpte i DisneyWorld da jeg var der for ti år siden. Disse var populære hos lille nå❤️ -hos meg selv også forsåvidt, jeg hadde helt glemt disse.

Kveldstur

Vi hadde barnefri og vi tenkte å benytte sjansen til å gjøre noe vi ikke kan gjøre til vanlig lengre, nemlig å ta en spontan tur opp til Kvernberget på kveldstid. Valget sto mellom dét og dra ut på restaurant å spise.

Jeg er glad valget falt på kvernberget. Det var godt å få litt vind i håret. Og ikke tenke på annet enn meg selv. Du vet disse mammabekymringene; er hun for varm, er hun for kald, pannebånd eller lue, föret jakke eller tynnjakke, må vi snu nå eller rekker vi toppen. Hva er klokken, hun kan ikke sovne i bilen nå osv... listen er lang på alt som må tenkes på når barnet er med på tur. Og ikke minst var det godt å kunne fullføre samtaler med hverandre uten å bli avbrutt annethvert sekund med det ene eller det andre.

Jeg tror jeg pratet i ett sett fra vi forlot døra til vi kom hjem igjen. Merket nesten ikke at vi hadde vært på tur. Det er godt jeg har funnet meg en «lytter» og ikke en «prater»