Tanker rundt barsel- og permisjonstiden

-en hormonell reise-

 Tanker rundt barsel- og permisjonstiden. Personlig innlegg

Jeg ser på henne bakfra. Hun sitter på rommet sitt å trøyer jeg med en leke. Den fine, vakre, fantastiske pia våres. Hvor kom hun fra? Hun var så ønsket, og nå er hun plutselig her. Hvor ble tiden av? Hva gjorde vi før? Plutselig har vi en ettåring i hus. Et helt eget individ med intelligens og personlighet. En miniversjon av meg selv og mannen i mitt liv. Det er så fantastisk.

 Kids and babyinspiration. Nurseryroom. Bilder fra min instagramprofil: erlesverden

Når jeg fødte henne hadde jeg vansker med å forstå at hun var vår, bare vår. Og at det vi sa og bestemte var det som gjaldt. De andre kunne bare komme med råd og tips, men det var vi som avgjorde og hadde det siste ordet. Det er så rart med det; man er usikker og redd for å feile, men på en annen måte så vet man bare hva som er rett. Menneskets innstinkt er fantastisk. Det var helt uforståelig at jeg skulle få lov til å ta med meg denne nydelige pia hjem til oss selv og at denne lille skatten var 100% avhengige av oss for å ha det bra. Lille meg, fikk plutselig ansvar for helt nytt liv. Jeg følte meg fortsatt som den samme gamle jenta inni meg. Det var rart, men samtidig veldig spesielt.

 Kids and babyinspiration. Nurseryroom. Bilder fra min instagramprofil: erlesverden

Jeg ble myndig når jeg fylte atten, men jeg ble ikke voksen før jeg fødte mitt barn. Men enda viktigere; jeg følte meg ikke voksen før mitt barn var blitt 1 år. Å lage et barn, får de fleste til... å føde likeså… -men å ha ansvaret for et, og å mestre dét ansvaret det krever sitt og gjør noe med èn. Instingtivt får jeg til å si meningen min høyt. Jeg våger å si fra om ting som føles urettferdig. Det er mye enklere å snakke høyt når jeg snakker for henne og hennes beste, enn meg selv.

 Kids and babyinspiration. Nurseryroom. Bilder fra min instagramprofil: erlesverden

-bilder lånt fra min Instagramprofil: erlesverden

-Hormoner-

Jeg tenker tilbake på året som er gått. Jeg føler jeg har vært på en reise. En hormonell reise. Jeg føler nå at alle fødsels-og ammehormoner har forlatt kroppen min. Jeg har fått tilbake kroppen min og mine rasjonelle tanker.  Når jeg tenker tilbake på tanker som kom gjennom hodet mitt i løpet av året som har vært, så var de ganske bisarre. -kan vel også kalles morsinstinkt! Dét har ikke forsvunnet bare så det er sakt, men please si at jeg ikke er alene om disse absurde tankene som jeg nå skal dele.

Jeg forestilte meg og fryktet at noen skulle ringe på døren vår å kreve at jeg måtte gi fra meg lille E, der og da, midt på natten.(jeg har vel sett for mye på skrekkfilm, vil jeg anta)

Vi var ute på trilletur, og i nedoverbakker var jeg redd for at bagdelen på vognen skulle løse seg fra understellet å skli nedover bakken.

Jeg var redd for å krysse gaten, da jeg innbilte meg at det var en syk person som stoppet for meg og kjørte på når jeg gikk foran bilen.

Jeg gikk rundt å trodde at alle fremmede hadde villfarne intensjoner.

Jeg og Fredrik kjørte to biler, han kjørte foran meg med lille E i bilen, og idét han kjørte over broen ble jeg så redd for at broen skulle falle sammen at jeg begynte å gråte bak rattet. Ja, jeg ler av det nå.

Jeg kunne ramset opp mange slike situasjoner hvor jeg unødvendig skaket meg selv opp.

Og bare det med amming. Det var den naturligste ting i verden, og jeg hadde aldri noen problem med å amme offentlig. -noen kunne bare prøvd seg å fortelle meg noe annet. Men nå, når disse ammehormonene er borte klarer jeg ikke å se for meg at jeg faktisk brettet frem puppene hvor enn jeg var. Det er så rart å tenke på. Og visste du at det er kun ved èn anledning at et menneske frigjør mer oksytocin enn ved sex. Det er det kun kvinner som kan oppnå og det skjer under amming. Det handler om tilknytningen, for ordens skyld, ikke klimakset.

 Tanker rundt barsel- og permisjonstiden. Personlig innlegg

Stavanger-eventyret

Alle eventyr starter med «det var en gang» Og det er nettopp dét jeg vil si om noen år når jeg tenker tilbake på denne tiden; «det var en gang». For jeg tror at vi aldri kan gjøre dette igjen, altså å bli med Fredrik på jobbtur på denne måten, verken fordi lille E blir eldre og har sine forbliktelser i barnehage/skole og jeg på jobb eller når vi evt blir flere. Så jeg er glad vi benyttet sjansen nå. 

FullSizeRender.jpg

Jeg vet at jeg omtaler Stavanger som verdens mest fantastisk plass i dette innlegget, men det har ikke noe med plassen å gjøre, det er menneskene jeg har vært her med. -de to som betyr alt for meg. Man kan være på jordas fineste plass, men så lenge man ikke er der med de menneskene man ønsker spiller det ingen rolle.

IMG_6628.JPG

Vi reiser hjem i dag, og med det så er Stavanger-eventyret over. Vi har hadt noen superfine uker her, og jeg vet at jeg kommer til å se tilbake på denne perioden som noe veldig fint. Jeg og Fredrik som par og jeg, Fredrik og Lille E som familie har fått tilbringt tid sammen på en helt annen måte. Samtalene på bussen, hvor begge er passasjerer, samtaler rundt middagen uten at tv’en står på og tiden hvor begge kan sitte å beundre at lille E trøyer seg selv. De små turene hvor lille E har en finger å holde i i hver hånd og tiden etter at hun har sovnet som kun har vært forbeholdt oss. - det er ingen klesvask eller koppoppvask som har ventet. Hjemme tar gjøremålene overhånd. Det er alltid noe som skulle vært gjort og vi er flinkere til å dele oss opp for å være effektive enn å bare være sammen. -en god blanding er bra og det må vi prøve å få til fremover.

FullSizeRender.jpg
FullSizeRender.jpg
FullSizeRender.jpg

Vi reiser hjem i dag, og på mandag starter en ny hverdag. Hverdagen med jobb og barnehage. Tilbake til en hverdag som blir mere lik den vi hadde før vår lille pike kom til verden. Jeg har visst, helt fra den dagen jeg fikk to streker på testen, at denne hverdagen skulle komme så jeg er godt forberedt og det skal bli fint å komme dit hen nå, samtidig som at jeg er veldig fornøyd med alle valgene vi har tatt frem til nå mtp utsatt barnehagestart, gradert permisjon osv. 

IMG_6647.JPEG
FullSizeRender.jpg

Eksponering

-sosiale medier og barn-

 eksponering av barn i sosiale medier


Hver gang jeg skal sette meg ned å skrive et nytt blogginnlegg, prøver jeg å ikke inkludere lille E for mye (eller ikke i det hele tatt) men det er ikke enkelt, for hun er jo livet mitt og hverdagen min. Og jeg føler det blir feil å skrive om overfladiske, materialistiske ting, for jeg er jo en mamma -jeg burde skrive om de sunneste babymatoppskriftene og fortelle at vi har lest bok og at hun har lært seg noe nytt i dag(?)

 eksponering av barn i sosiale medier

Men samtidig så har jeg aldri tenkt over dette når jeg leser andres blogger der jeg vet at bloggeren er mamma. Jeg har aldri fundert på hvor barnet hennes er eller gjør i det et blogginnlegg blir postet i middagstider eller leggetider, men jeg føler jeg blir dømt om jeg gjør det samme selv. Det samme gjelder også valg av klær. Kan jeg som mamma kle meg i en gjennomsiktig bluse? Jeg skal kunne det, ikke sant, men vil jeg bli dømt som uanstenig?

 eksponering av barn i sosiale medier

Jeg vil jo egentlig bare skrive om henne og hun er alt som opptar meg for tiden, men jeg må tenkte på hva hun ønsker å lese om seg selv når hun blir gammel nok. Og det er jeg som har valgt å offentliggjøre deler av hverdagen min på internett, ikke hun.

 eksponering av barn i sosiale medier

Jeg føler at det blir helt feil å aldri inkludere henne på bloggen. For denne bloggen er en personlig blogg, og da faller det seg helt naturlig å inkludere hverdagshistorier fra familielivet. Gjør jeg ikke det, kommer da spørsmålene i motsatt retning? Bryr du deg bare om overfladiske ting? har du ikke en familie? du skriver aldri om dem!…

For det er lett for en leser å ta bloggen som bloggerens hele liv, og ikke se det hele bildet ut ifra tekst og bilder.

IMG_5490.JPG

Jeg prøver hver dag og finne en god balansegang mellom dette. Ikke for mye, ikke for lite, men samtidig klare å holde den røde tråden. -en inspirasjonsblogg med lett innhold, uten dramatikk og provosering, og med en liten dose personlig innhold fra hverdagen og familielivet. Men uansett hvilken linje jeg velger å legge meg på, vil alltid noen mene noe. Og slik er det vel bare!

 eksponering av barn i sosiale medier

Bloggbaby?

  -sosiale medier og barn-

 Sosiale medier og barn

Det er ofte et tema hjemme hos oss hvor mye vi ønsker, kan og vil dele av av hverdagen til lille E. Hvert eneste innlegg hvor hun synes på bilder er vurdert av både meg og Fredrik. Det er veldig opp i dagen at foreldre deler for mye av barna sine i sosiale medier, som er et viktig tema. Her hjemme har vi en liten tommelfingerregel som sier at vi ikke skal dele bilder vi ikke har villet sett igjen selv som foreldrene våre har delt av oss. Men vi vil jo aldri kunne vite hva vår lille E syns er greit og ikke før hun vokser opp å forteller oss. Og inntil den tid må vi stole på egen dømmekraft.

Det er mote og interiør som er min lidenskap, men det er ikke hele meg. Det er ingen ting i hele verden som betyr mere for meg enn familien min. Og derfor faller det seg naturlig at jeg av og til deler bilder av familielivet vårt, når jeg skriver en personlig blogg. Dermed blir det en mote- og interiørblogg med innslag av hverdagshistorier.

 Sosiale medier og barn

I vår generasjon er vi vokst opp med at foreldrene våre delte fødselsbilder og buradagsbilder i den lokale avisen. Printet svart på hvitt, levert på alles dør. Noen oppbevart på loft (som forsåvidt aldri kan fjernes) og noen kastet i søpla dagen etter. -reagerer vi på dette? -ja, kanskje jeg kunne sakt til mamma «fant du ikke et finere bilde av meg å dele, jeg sitter jo i badekaret» eller jeg fikk smake på is første gangen og har is i hele ansiktet. Det nye er å legge ut fødselsannonser og bursdagsbilder digitalt på Facebook, noe den eldre garde kan se på som skummelt og feil.

Verden digitaliseres mer og mer og de som vokser opp i dag vil ikke vite om noe annet og vi må fortelle de at «når mamma og pappa var liten så kom avisen i papirutgave» satt på spissen.

IMG_5525.JPG

De som vokser opp nå vil sammenlikne seg med hverandre, ikke med mamma og pappa. Jeg sammenlikner meg med mine venner og mine venners sosiale mediers profiler, ikke mamma og pappa.

IMG_5522.JPG

Jeg syns jeg ser for meg den generasjonen som vokser opp nå -barna våre- sitter på rommet sitt å søker seg selv opp på internett og finner barndomsbilder av dem selv og sammenlikner seg med hverandre. Og så lenge vi foreldre tenker oss om en ekstra gang før vi deler, så tror jeg ikke dette vil bli noe problem. Jeg tror kanskje det kan være verre at èn i gjengen ikke finner noen bilder av seg selv på mamma eller pappas profil.

IMG_5523.JPG

Fascinert

FullSizeRender.jpg

I dag trillet vi ned til byen å besøkte Bestemors Hage. Jeg elsker alle fargene naturen og høsten byr på. Det er så stemningsfullt og fint. Hvordan bladene på trærne bytter fascinerer meg.

FullSizeRender.jpg

Vi satt ute, med lille E sovende i vognen og Savanna ved siden av oss å drakk en kaffe latte hver og delte på et kakestykke. Det fascinerer meg at den fredet påfuglen bare gikk rundt oss der vi satt.

FullSizeRender.jpg

Jeg har tatt gravid-bilder av en venninde i dag. Hun er så skjønn og bildene ble. Spenningen, forventningene og gleden hennes skinner gjennom i hele kroppsspråket. En stor mage med et liv inni. Det fascinerer meg å se en vordende mamma.

FullSizeRender.jpg

Jeg og lille E dro på sykehuset for å besøke noen. I gangen traff vi på en gammel dame med gåstativ koblet til intravenøse medikamenter. Hun bøyer seg ned å prater til lille E. Lille E sto der i strikket kjole med kaninen i den ene hånden og min hånd i den andre og fulgte nøye med på hva den gamle damen hadde å si. Det fascinerer meg å se én som snart har hele livet bak seg prate til èn som har hele livet foran seg.

FullSizeRender.jpg

Vi kom en halvtime senere hjem enn avtalt. Fredrik står i døra og venter på oss og sier at han har savnet oss. Inne venter hjortebiff med tilbehør. 

FullSizeRender.jpg

Hvordan to personer som har vokst opp hver for seg finner hverandre, vil ha hverandre, får barn sammen som er en miniutgave av dem begge og skaper er familieliv sammen fascinerer meg.

FullSizeRender.jpg

Av og til, slik som i dag, når jeg reflekterer over det, så facsinerer livet meg veldig.