Vi er i sorg

 Det har vært stille og fredelig i heimen de siste dagene, med tente stearinlys. Men likevel har vi prøvd så godt vi har kunnet å gjennomført vanlige hverdager. Skrivelysten har ikke funnet sted, det er bare tankene som har vært der. Men nå har jeg klart og summert meg sammen til et innlegg. Denne bloggen er ment til å inspirere og skal for det meste inneholde postive ting, ikke disse triste sakene livet har å by på iblant. Men noen ganger blir det bare slik. Jeg føler det blir helt feil å presentere gode middager, koselige stunder og fine antrekk, når jeg vet at en person netopp har forlatt alt dette. Selv om jeg vet at hun følte seg ferdig med det. Ferdig med livet nedpå jorda. Hun har fått mye fint ut av "billetten" sin her nede.

Jeg syns det er så rart at hun kunne si noe slikt, da jeg selv har såå mye i vente. Så mye å oppleve og så mye å gjennomføre. Bare den gleden jeg har av å bære inn juletreet i stua til jul nå. Men når jeg tenker meg om så har hun faktisk vært med på å gjort dette 93 ganger. Feiret 93 julekvelder, fått 93 nyttårsønsker, 93 "gratulerer med dagen din" setninger. Og ja, nesten hundre ganger av alt det store et år inneholder. Kanskje det er nok for et menneske det!!
Jeg kunne se henne dypt inni de blå øynene og hun sa " jeg er fortsatt ei lita jente inni meg, det er bare kroppen min som har eldest" og hun ser ned på de utarbeidede og rynkede hendene sine. Slike verdifulle sekunder setter igang litt av et tankespinn i hodet.
Men Det evige liv velger jeg å tro på at er at man formerer seg. Hun lever videre i både meg, mamma og bestemor. Vi lever ut videre det hun står til grunne for å ha lært oss. Det er en del av oldemor som lever videre. Og det i generasjonene etter henne. Slik vil det alltid være, og det er en god tanke syns jeg.
Det verste et menneske kan oppleve, må være å miste et annet.

Jeg må si at jeg har vært utrolig heldig, for dette er første gangen (som 21åring) at jeg har mistet noen som har stått meg så nær. Det å ha vokst opp med en oldemor-rolle i livet mitt og fått gleden av å kunne kalle noen oldemor daglig, det er jeg ubeskrivelig glad for. Det er hverdagsgleder man tar som en selvfølge helt til det plutselig ikke er der lenger. Det jeg ikke fant svar på i Google, hadde hun svaret på. Hun var mitt andre leksikon. Tenk å kunne bli så vis. Det står det stor respekt av.  Hun fikk også oppleve å bli tipp-oldemor. Til to søte små. Oldemor var så heldig å få bli hele 93 år, og med hodet klart helt til siste sekund. Men derfor så utrolig trist og miste henne også. Jeg har veldig lyst å holde en siste tale til henne, og etter alle disse åra, er det ikke å skrive talen som er problemet, for jeg har altfor mye å ta med, men å si den. Er redd jeg ikke klarer det. At tårene tar overhånd på taleevnen. Kanskje den bare forblir i brevform adressert til "himmelen".

Vi reagerer ulikt på sorg. Det finnes ingen fasit, og det er ikke noe man kan bli god på, eller vant til. Man må ta tiden til hjelp, trå forsiktig og varsomt.
Jeg må si at jeg har blitt behandlet veldig fint av min kjære disse dager. Jeg har fått en klem når jeg har trengt det, vi har spist mat når jeg har vært sulten, vi har gått på tur når jeg har følt for det, vi har lagt oss når jeg har vært trøtt og vi har stått opp når jeg har vært uthvilt<3
Men jeg tenker ikke bare på meg selv, og hvor lei meg jeg er. Mange av mine tanker går til bestemor og "tante" også, som har mistet mammaen sin. Realiteten kan være utenkelig til tider.
Oldemor er høyt elsket, og vil alltid være så dypt savnet. Nå skal du og oldefar leve til evig tid, på samme plass<3
Vi sees i himmelen, og jeg lover å oppdatere deg på alt som er skjedd her nede i mellomtiden.


Kyss&klem