Sykehuset

Etter både røntgen og en tur i den "magiske" MR-maskinen (ja, den er magisk. Jeg forstår meg ikke på teknololgien bak å kunne ta bilder, gjennom huden, ved hjelp av magneter. Jeg så ingen linse, liksom) har jeg nå fått vite hva som feiler kneet mitt. Det var heldigvis ikke så dramatisk som den første legen trodde, med både løst leddbånd, korsbånd og minisk, men sistnevnte stemte. Ja, min mediale minisk er revnet om jeg skal være korrekt. Jeg må ærlig innrømme at jeg er ikke helt fornøyd med dagens behandling, fremgangsmåte og prosedyrene (om jeg kan kalle det det) rundt dette. Men jeg skal ikke prate stykt om sykehuset vårt, som vi er så avhengige av å ha. Ja, da sikter jeg såklart til den anerkjente sykehussaken som har pågått så lenge, og som fortsatt pågår mellom Kristiansund og Molde.

Men med det samme jeg er inne på temaet sykehus, og ikke minst sykehussaken, vil jeg dele min historie som hendte våren 2008.

Mye blir sakt og skrevet om dagen og man kan ikke vite hva som er sant og ikke.
Men jeg har en egen historie som jeg vet er sann, og den beviser enda en kynisk hendelse. Kampen var allerede i gang for åtte år siden, da uhellet mitt var ute. Molde hadde fått AMK-sentralen (dit man kommer når man ringer nødnummeret) og kunne derfor styre hvor pasientene skulle kjøres/flyges. Og da var det veldig viktig å ikke sende noen til Kristiansund, netopp for å få ned statistikken her. Da denne statistikken blir brukt i saken hvor sykehuset skal plasseres.
Jeg var i Midsund (rett ved Molde) å spilte bortekamp i håndball. Jeg hoppet opp i angrep, ble dyttet forfra fra forsvaret og falt bakover i bakken og slo hodet i betonggulvet som vi spilte på. Jeg ble bevisstløs og SAR-helikopteret kom. Jeg skulle ta en CT-undersøkelse. Molde sin CT, var ikke oppe å gikk på det tidspunktet, Kristiansund hadde vakt og CT maskin og det samme hadde Ålesund. Men gjett hvor de valgte å sende meg? jo, til Ålesund, selv om det var lengre reisetid enn til Kristiansund og til tross for at jeg var Kristiansunder. Så mamma og pappa måtte kjøre helt til Ålesund for å møte meg denne kvelden, istenfor en tre minutters tur ned til vårt eget sykehus. Men det er ikke poenget her. Ikke det største hvertfall! Poenget er at de valgte den lengste veien som da blir den mest risikable og dyreste. Hvor er fokuset? Statistikken eller pasienten?
Og i etterkant av dette så ringte min bestefar (som har vært aktiv i denne sykehussaken, og jobbet på sykehuset i 40 år, ish) til AMK-sentralen i Molde og spurte om hvorfor de sendte en kristiansunder til Ålesund i stedet for sin egen by, når alt pasienten trengte lå tilrette i Kristiansund. Og hun svarte med "ja, jeg vet at alt lå til rette i Kristiansund"  og la deretter på røret.
HVOR ER FOLKETS TRYGGHET, og ikke minst oss nordmøringers trygghet???


Vel, det var fredagsinnlegget sitt det! Huff, jeg skulle kanskje valgt en annen dag å publisere et innlegg som får pulsen til å stige hos mange nordmøringer. Må avslutte dette med noe fint og deler derfor disse kunstneriske bildene med dere.

Foto er kunst, hvertfall så er redigering det;P

image.jpg
image.jpg
image.jpg
image.jpg

Om jeg ikke drømmer om lilla regn i natt, forstår jeg ingen ting!

God natt, vi skrives i løpet av helgen!