Tanker rundt barsel- og permisjonstiden

-en hormonell reise-

Tanker rundt barsel- og permisjonstiden. Personlig innlegg

Jeg ser på henne bakfra. Hun sitter på rommet sitt å trøyer jeg med en leke. Den fine, vakre, fantastiske pia våres. Hvor kom hun fra? Hun var så ønsket, og nå er hun plutselig her. Hvor ble tiden av? Hva gjorde vi før? Plutselig har vi en ettåring i hus. Et helt eget individ med intelligens og personlighet. En miniversjon av meg selv og mannen i mitt liv. Det er så fantastisk.

Kids and babyinspiration. Nurseryroom. Bilder fra min instagramprofil: erlesverden

Når jeg fødte henne hadde jeg vansker med å forstå at hun var vår, bare vår. Og at det vi sa og bestemte var det som gjaldt. De andre kunne bare komme med råd og tips, men det var vi som avgjorde og hadde det siste ordet. Det er så rart med det; man er usikker og redd for å feile, men på en annen måte så vet man bare hva som er rett. Menneskets innstinkt er fantastisk. Det var helt uforståelig at jeg skulle få lov til å ta med meg denne nydelige pia hjem til oss selv og at denne lille skatten var 100% avhengige av oss for å ha det bra. Lille meg, fikk plutselig ansvar for helt nytt liv. Jeg følte meg fortsatt som den samme gamle jenta inni meg. Det var rart, men samtidig veldig spesielt.

Kids and babyinspiration. Nurseryroom. Bilder fra min instagramprofil: erlesverden

Jeg ble myndig når jeg fylte atten, men jeg ble ikke voksen før jeg fødte mitt barn. Men enda viktigere; jeg følte meg ikke voksen før mitt barn var blitt 1 år. Å lage et barn, får de fleste til... å føde likeså… -men å ha ansvaret for et, og å mestre dét ansvaret det krever sitt og gjør noe med èn. Instingtivt får jeg til å si meningen min høyt. Jeg våger å si fra om ting som føles urettferdig. Det er mye enklere å snakke høyt når jeg snakker for henne og hennes beste, enn meg selv.

Kids and babyinspiration. Nurseryroom. Bilder fra min instagramprofil: erlesverden

-bilder lånt fra min Instagramprofil: erlesverden

-Hormoner-

Jeg tenker tilbake på året som er gått. Jeg føler jeg har vært på en reise. En hormonell reise. Jeg føler nå at alle fødsels-og ammehormoner har forlatt kroppen min. Jeg har fått tilbake kroppen min og mine rasjonelle tanker.  Når jeg tenker tilbake på tanker som kom gjennom hodet mitt i løpet av året som har vært, så var de ganske bisarre. -kan vel også kalles morsinstinkt! Dét har ikke forsvunnet bare så det er sakt, men please si at jeg ikke er alene om disse absurde tankene som jeg nå skal dele.

Jeg forestilte meg og fryktet at noen skulle ringe på døren vår å kreve at jeg måtte gi fra meg lille E, der og da, midt på natten.(jeg har vel sett for mye på skrekkfilm, vil jeg anta)

Vi var ute på trilletur, og i nedoverbakker var jeg redd for at bagdelen på vognen skulle løse seg fra understellet å skli nedover bakken.

Jeg var redd for å krysse gaten, da jeg innbilte meg at det var en syk person som stoppet for meg og kjørte på når jeg gikk foran bilen.

Jeg gikk rundt å trodde at alle fremmede hadde villfarne intensjoner.

Jeg og Fredrik kjørte to biler, han kjørte foran meg med lille E i bilen, og idét han kjørte over broen ble jeg så redd for at broen skulle falle sammen at jeg begynte å gråte bak rattet. Ja, jeg ler av det nå.

Jeg kunne ramset opp mange slike situasjoner hvor jeg unødvendig skaket meg selv opp.

Og bare det med amming. Det var den naturligste ting i verden, og jeg hadde aldri noen problem med å amme offentlig. -noen kunne bare prøvd seg å fortelle meg noe annet. Men nå, når disse ammehormonene er borte klarer jeg ikke å se for meg at jeg faktisk brettet frem puppene hvor enn jeg var. Det er så rart å tenke på. Og visste du at det er kun ved èn anledning at et menneske frigjør mer oksytocin enn ved sex. Det er det kun kvinner som kan oppnå og det skjer under amming. Det handler om tilknytningen, for ordens skyld, ikke klimakset.

Tanker rundt barsel- og permisjonstiden. Personlig innlegg